En sykkeldrøm på 70
Den var rusten. Den hadde utvilsomt sett sine bedre dager. Og hun som hadde eid den er borte for lengst.
Tekst: Hulda Tronstad
Jeg husker Hulda. Hun var den gamle damen i blomstrete kjole. Naboen til naboen. Hun bodde altså i samme nabolag. Og hun het det samme som jeg. Hun var den første og – helt opp i voksen alder – den eneste kvinnen jeg hadde truffet som het det samme som jeg. Hulda.
Hun hadde, som de fleste kvinnene da jeg vokste opp, ikke bil. Men hun hadde sykkel. Og hun syklet dit hun skulle. Som oftest butikken og tok varene med seg hjem på sykkel.
Og dette hadde kanskje bare vært et slørete barndomsbilde, hvis det ikke var for at jeg over førti år senere skulle oppdage denne sykkelen i nabolaget. I en låve hos en nabo. Vi kom i prat om den sykkelen. Og om Hulda. Og om at det var for gæli at den skulle stå å ruste i stykker. Oppsummeringa var følgende: Man skulle ta seg tid til å holde slike sykler i stand. Man lager ikke slik kvalitet lenger.
Og så slengte jeg på: – Hvis du blir pålagt å flytte eller rydde, så ta kontakt, da!
Jeg tenkte ikke mer på det. Det gikk noen år. En da fikk jeg en bildemelding fra min far. Med bilde av en rusten sykkel.
“Ja, den har jo et potensial”, tenkte jeg som jeg alltid tenker når jeg ser gamle sykler.
“Den er din”, var meldingen.
Han som eide låven hadde fått pålegg av sin bedre halvdel om å rydde. Og så husket han samtalen med meg flere år tilbake.
– Oj, tenkte jeg. Nå har jeg jobben…
Heldigvis husket jeg at Werner Jonassen i Hobøl hadde et hjerte for gamle sykler og erfaring som mekker i mange år. Jeg var litt spent på responsen da jeg lastet sykkelen på sykkelhengeren og kjørte til ham. Kunne sykkelen reddes? Var det ødeleggende rust overalt? Kan man bare glemme gamle sykler.
Så trillet jeg den gamle sykkelen over gårdsplassen. Werner så sykkelen – og så begynte han å smile…
Se video av forvandlingen den 70 år gamle sykkelen har gjennomgått:
